Det begynte bra, unge og nyforelsket. Begge fikk etterhvert gode jobber i samme yrke, fikk tre barn og endte senere i livet opp i prominente omgivelser som det heter. Vi gled fra hverandre men holdt sammen. Fasaden var viktigst. Barn skulle kjøres, selskaper skulle holdes, yoga-timene måtte overholdes, stilen måtte holdes, og de riktige stedene ble jevnlig besøkt. 

Arbeidet var krevende og arbeidsplassen hadde både uttalte og uskrevne forventninger til innsats langt utover det normale. Lenge var det spennende, berikende, interessant – empowering. Muligheter åpnet seg i flere sosiale lag, vi minglet med virkelig rike, hjalp dem med komplisert juss, og fikk innsyn i manges personlige liv. Det ga en viss makt og ikke minst status.

Samtalene i kretsene vi vanket var ofte overfladiske. Alt som betydde noe kostet massevis med penger. Man måtte alltid stille i og med det siste og som hadde navn man kunne nikke annerkjennende til. Etter mange år i yrket traff det meg. Jeg satte jeg meg bare ned og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg følte meg tom og livet føltes litt meningsløst. Ting betyr egentlig ingenting, og dersom det var slik min verdi skulle måles, følte jeg meg verdiløs. 

Jeg hadde ingen venninner jeg turte å snakke med om vanskelige temaer. Jeg turde ikke å åpne meg for noen fordi jeg ble sett på som profesjonell på alle måter. Uten feil, med et perfekt liv. Jeg var redd for at det skulle oppfattes som svakhet og hva slags konskvenser det kunne få for arbeid og karriere. Å snakke om følelser og personlige utfordringer, venninneprat om personlige ting i livet, eller å besøke museer eller å reise på venninnetur med kulturelt påfyll, var noe jeg savnet stort. Jeg savnet ekte venner og et ekte liv.

Med et så sterkt fokus på ytre ting, ble det tilsvarende stadig mindre fokus på nærhet og intimitet. I det perspektivet ble vi gradvis fremmede for hverandre. Hun kalte oss et arbeidsforhold, terapeuten jeg insisterte på at vi besøkte. Det var akkurat det vi hadde blitt tenkte jeg. Jeg følte meg som en robot som alltid var på farten og som gjorde de programmerte tingene som gjørde meg til en del av et fellesskap der alle hadde samme verdisyn og interesser. 

Timene med terapeuten var bortkastet i forhold til hensikt og mål. Men jeg lærte mye av henne. Hun hadde mange interessante refleksjoner over forholdet vårt, og delte raust fra sitt verktøyskrin.

Det var anstrengende bare å tenke tanken på å forlate et så etablert liv. Jeg gikk utallige runder med meg selv, bevisst konsekvensene som ville komme sosialt, kollegialt og særlig familiært. Motet sviktet flere ganger før jeg følte meg klar til samtalen med min mann.

Som forventet ble det ingen hyggelig kveld, men han holdt ansiktsmasken. Selvfølgelig. Men jeg forlot det fornemme boligområdet med mer enn nok til å klare meg, og en gryende fornemmelse av å kunne restarte livet. Jeg var spent men også redd. Det var mange sterke følelser den første tiden, men sterkest var nok erkjennelsen av at jeg hadde gjort et riktig valg selv om det skapte smerte hos barn, store riktignok, og øvrig familie.

Tiden i månedene etter var merkelig. Jeg sa opp jobben og snuste på livet igjen. Dro meg lenge i helgene, sloffet rundt i treningstøy, lå i Oslos parker og leste med alle mulige nasjonaliteter rundt meg, tok en øl på brune puber, tok en oval helg til London, var på konsert i København, og besøkte venner i Nord-Norge. Jeg tok meg god tid og tilpasset meg. Når jeg trente Yoga var jeg faktisk mentalt tilstede og fikk plutselig glede av timene. Det føltes som om livet hadde fått en ny vår.

Jeg følte meg priviligert for å ha muligheten til å «rase fra meg.» Samtidig hadde jeg jobbet hardt for ressursene mine, så det føltes fortjent å bruke litt vilt. Mye var verdier jeg ikke hadde behov for i mitt nye liv, og noen verdifulle gjenstander fant veien til nye hjem. Mitt nye liv skulle formes etter en helt ny filosofi. Langsomt fant jeg en ny rytme, men savnet av et sosialt liv begynte også å røre på seg.

Da jeg ryddet i gamle esker i kjellerboden fant jeg et fotoalbum fra ungsomstiden. Jeg husker at jeg åpnet albumet og brått kjente det sterke savnet av gode venner og et bekymringsløst og litt enklere liv. Venner og venninner fra gode tider smilte mot meg på side etter side. Mennesker jeg ikke hadde sett på flere ti-år, hvordan hadde det gått med dem?

Nå begynte en tid som passet min finslipte evne til å grave, utforske og finne fra min tid som advokat. Jeg brukte timesvis på å lokalisere gamle klassekamerater, venner og venninner. Det ble noen bomturer, men mest gjensynsglede. I dag har flere av oss gjenopptatt vennskap, og møtes jevnlig.

Jeg har ikke et stort nettverk, men de jeg har, disponerer som alle mennesker, ulike styrker. Det føles rikt å ha slike venninner, og samtalene vi har spenner over utrolig mange og varierte temaer. Det gir meg en sterk bevissthet om viktige ting i mitt eget liv, og tilfører også mange nyanser og perspektiver jeg har glede av. 

Å samle gode venninner og kunne samtale om alt er noe av det viktigste i mitt liv. Vi både beriker, inspirerer, og motiverer hverandre, og vi snakker om og hjelper hverandre når bekymringer dukker opp. Jeg føler tilhørighet, men det er viktig å vite at jeg også er viktig for andre. 

Mitt neste skritt var å skape et meningsfullt innhold i hverdagen ved siden av jobb. Nå er jeg besøksvenn for to eldre damer, hjelper en tenåring med matte og naturfag, og er økonomisk rådgiver for vanskeligstilte familier i nabolaget. Disse bekjentskapene har skapt en vidunderlig familieaktig atmosfære når vi av og til møtes i bakgården for mat og hygge.

Dager og kvelder er fremdeles fulle av aktiviteter, det slipper jeg tydeligvis ikke unna. Men det jeg gjør gir mer mening, og det er den store forskjellen fra mitt tidligere liv.