Skip to content
sex-relasjoner-1280

Vi elsker fremgang og velferd, men ofrer vi for mye på grunn av vårt sterke behov for å lykkes?

Vi vet at kultur og en rekke kulturelle normer og mekanismer styrer, regulerer og påvirker livene våre på ulike måter. Vi blir født inn i dette sammensuriet av skrevne og uskrevne «lover.» Vi oppdras i en lokal kultur der verdier og verdenssyn formes. Først senere i livet oppdager man kanskje at enkelte sannheter om gode livsvalg egentlig tilhørte andre. 

Facebook

Del gjerne saken på Facebook

Vårt hellige fellesskap

Har du sett Rulletrappen, animasjonsfilmen laget av Christopher Nielsen?

Filmen handler om mennesker som går oppover i en uendelig rulletrapp som er på vei nedover. Målet er å finne den ultimate lykken – finner de den på toppen? Og hvor langt er det egentlig til toppen?

Filmen dreier seg hovedsaklig om tre menn som taktfast går sammen. Foran og bak dem ser vi andre streve seg oppover i en samme rulletrappen. Etterhvert begynner en av de tre å tvile. Han protesterer og setter seg ned i rulletrappen. Livet kan ikke være så ille på bunnen av trappen mener han. Men han fylles av tvil der han alene er på vei nedover. Frykten for å ta feil driver ham til å løpe oppover igjen for å finne sin plass i felleskapet.

Filmen spiller på flere metaforer. Frykten for å stå alene og presset for å være som alle andre, og ikke minst om søk etter lykke og et stadig bedre liv. Den illustrerer på en treffende måte hvordan mange  strever for å komme opp og fram i livet – og filmen inneholder inndirekte flere eksistensielle spørsmål. Du kan se en kort teaser her.

Noen klarer å finne ro og harmoni, andre strever

De fleste vil nok nikke gjenkjennende til de mange parallellene og likhetstrekkene til vår virkelige verden i Christophers film. Oppfatningen karakterene har av verden rundt seg er lett gjenkjennelige for seeren. Kravene om å nå en topp, få suksess, skape velferd, være lik alle andre i fellesskapet. Det stilles ikke spørsmål med kravene de står ovenfor, eller hva de som «mennesker» vil vinne på det evige fokuset på noe bedre, noe nytt, noe annet. 

Filmens mørke og dystre atmosfære pirker borti sider ved livet de fleste av oss nok tenker på fra tid til annen. Er det verdt alt strevet, hva strever vi for, kommer noen noensinne til å takke meg for innsatsen? Mange opplever at kravene og verden rundt seg får mer fokus enn egne og indre behov. Det er mulig å lykkes bra og samtidig oppnå et godt indre liv, er det ikke?

Unge sliter med prestasjonskulturen, og det er en grunn til at parterapeuter og coacher har hendene fulle med utslitte mennesker. Mange føler seg tomme. Noen lever i en konstant frykt for å ikke strekke til både hjemme og i arbeidslivet. Noen lever i rene arbeidsekteskap der alt handler om fasade og det å innfri ytre forventninger. Følelsen av å alltid være på etterskudd og aldri ha tid til seg selv er fremtredende hos mange klienter som søker hjelp.

Men enkelte mennesker har funnet roen, gleden og balansen mellom arbeidsliv, sosiale aktiviteter, familie og egne behov. Er det disse som lot rulletrapp være rulletrapp, eller har de bare lært å mestre balansekunsten mellom krav og forventninger som stilles oss fra alle kanter?

Hva påvirker evnen til å ta godt vare på seg selv? Er det en sammenheng mellom en slik mestringsevne og utdanningsnivå? Hvor mye påvirker valg av yrke og arbeidsplass hvordan vi har det som mennesker? Har foreldre, kultur og oppvekst noe med saken å gjøre? Påvirkes vi av de nære omgivelser og menneskene rundt oss der vi bor? Eller er det livserfaring som gjør at enkelte til slutt tar avstand fra de kulturelle fitness-kravene og finner en måte å redusere stress og jag?

3 kvinner om å ta vare på seg selv

Stressende arbeidsliv som krever mye tid, energi og oppofrelse, opplevelsen av å ha mest fokus på andres behov, tilgjengelighetskrav fra omverdnen, sosiale krav, fulle kalendre, følelsen av å ikke strekke til, seksuell frustrasjon, mangel på støtte, nærhet og intimitet i samlivene.

Slike beskrivelser er ikke uvanlig verken å høre eller å lese om. Siri Merete Anders ved Inspira.no forteller at mange av hennes klienter opplever livet som strevsomt, når ytre forventninger skal innfris på alle plan og hele tiden. 

«Enkelte er rene arbeidsforhold der paret deler ulike plikter seg i mellom, men hvor forholdet har lite eller ingen intimitet og nærhet. Seksuelle følelser er helt skrudd av, eller gjenspeiles i seksuell frustrasjon som undertrykkes. Ekteskapet blir nesten som et profesjonelt forhold der alt handler om å få hverdagen til å gli, og sikre at fasaden opprettholdes. Over tid kommer slitasje til syne, og den kan komme til uttrykk på ulike måter. Konskvensen for mange er en følelse av tomhet og verdiløshet», sier Siri.

Også Kari Dahl Gullikstad ved Apexklinikken på Helsfyr utenfor Oslo sentrum, møter og behandler utslitte mennesker med høy grad av stress. Kari er helsecoach som blant annet jobber med mindfulness. Det er kvinner i alderen 40+ som dominerer som kunder.

Kari sier at mange venter for lenge med å søke hjelp. «Det er flere årsaker til dette», sier Kari. «En årsak er fysiologisk. Det handler om at når vi aktiverer det sympatiske nervesystemet, er det vanskelig å bare slå av igjen. Stress kan fremprovosere mer stress fordi føler at vi er på etterskudd. Man behøver ikke en gang å bevege seg, men kan sitte helt stille å føle dette stresset i hodet. Etterhvert kan det utvikle seg til en livsstil at man alltid har for lite tid fordi man fyller hverdagen med aktiviteter og oppgaver.

Samlet sett kan det bli lite tid til seg selv. Tid der man kan slappe av uten å høre en eneste lyd, tid der man ikke behøver å måtte forholde seg til noe som helst. Dessverre møter mange veggen før de søker hjelp. Noen fordi de tenker at det er et nederlag å be om råd og hjelp. De er vant til å prestere og klare alt selv hele tiden. Vi mennesker klarer å leve med ubalanser lenge, og derfor tenker nok mange at de skal klare å komme over kneika.

Tiden går og man tar seg aldri tid til å være avkoblet. Stress over tid hindrer produksjon av de gode hormonene serotonin, oksytosin og melatonin. Etterhvert kommer tomhetsfølelsen, og depresjonen er ikke langt unna.

3 kvinner om å ta vare på seg selv

Å ta vare på seg selv kan handle om å snu rundt på livet, men det kan også handle om å ta små grep. Det er likhetstrekk i historiene til de 3 kvinnene vi har møtt. Blant annet erkjennelsen av at det har eksistert et behov for endring i lang tid, og deres evne til å gjennomføre en varig endring for å få et bedre og meningsfylt liv.


sex-relasjoner-700

Å ta vare på meg selv er å ha et aktivt sosialt liv. Solveig, advokat, 51 år.

Det begynte bra, unge og nyforelsket. Begge fikk etterhvert gode jobber i samme yrke, fikk tre barn og endte senere i livet opp i prominente omgivelser som det heter. Vi gled fra hverandre men holdt sammen. Fasaden var viktigst. Barn skulle kjøres, selskaper skulle holdes, yoga-timene måtte overholdes, stilen måtte holdes, og de riktige stedene ble jevnlig besøkt. 

Arbeidet var krevende og arbeidsplassen hadde både uttalte og uskrevne forventninger til innsats langt utover det normale. Lenge var det spennende, berikende, interessant – empowering. Muligheter åpnet seg i flere sosiale lag, vi minglet med virkelig rike, hjalp dem med komplisert juss, og fikk innsyn i manges personlige liv. Det ga en viss makt og ikke minst status.

Samtalene i kretsene vi vanket var ofte overfladiske. Alt som betydde noe kostet massevis med penger. Man måtte alltid stille i og med det siste og som hadde navn man kunne nikke annerkjennende til. Etter mange år i yrket traff det meg. Jeg satte jeg meg bare ned og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg følte meg tom og livet føltes litt meningsløst. Ting betyr egentlig ingenting, og dersom det var slik min verdi skulle måles, følte jeg meg verdiløs. 

Jeg hadde ingen venninner jeg turte å snakke med om vanskelige temaer. Jeg turde ikke å åpne meg for noen fordi jeg ble sett på som profesjonell på alle måter. Uten feil, med et perfekt liv. Jeg var redd for at det skulle oppfattes som svakhet og hva slags konskvenser det kunne få for arbeid og karriere. Å snakke om følelser og personlige utfordringer, venninneprat om personlige ting i livet, eller å besøke museer eller å reise på venninnetur med kulturelt påfyll, var noe jeg savnet stort. Jeg savnet ekte venner og et ekte liv.

Med et så sterkt fokus på ytre ting, ble det tilsvarende stadig mindre fokus på nærhet og intimitet. I det perspektivet ble vi gradvis fremmede for hverandre. Hun kalte oss et arbeidsforhold, terapeuten jeg insisterte på at vi besøkte. Det var akkurat det vi hadde blitt tenkte jeg. Jeg følte meg som en robot som alltid var på farten og som gjorde de programmerte tingene som gjørde meg til en del av et fellesskap der alle hadde samme verdisyn og interesser. 

Timene med terapeuten var bortkastet i forhold til hensikt og mål. Men jeg lærte mye av henne. Hun hadde mange interessante refleksjoner over forholdet vårt, og delte raust fra sitt verktøyskrin.

Det var anstrengende bare å tenke tanken på å forlate et så etablert liv. Jeg gikk utallige runder med meg selv, bevisst konsekvensene som ville komme sosialt, kollegialt og særlig familiært. Motet sviktet flere ganger før jeg følte meg klar til samtalen med min mann.

Som forventet ble det ingen hyggelig kveld, men han holdt ansiktsmasken. Selvfølgelig. Men jeg forlot det fornemme boligområdet med mer enn nok til å klare meg, og en gryende fornemmelse av å kunne restarte livet. Jeg var spent men også redd. Det var mange sterke følelser den første tiden, men sterkest var nok erkjennelsen av at jeg hadde gjort et riktig valg selv om det skapte smerte hos barn, store riktignok, og øvrig familie.

Tiden i månedene etter var merkelig. Jeg sa opp jobben og snuste på livet igjen. Dro meg lenge i helgene, sloffet rundt i treningstøy, lå i Oslos parker og leste med alle mulige nasjonaliteter rundt meg, tok en øl på brune puber, tok en oval helg til London, var på konsert i København, og besøkte venner i Nord-Norge. Jeg tok meg god tid og tilpasset meg. Når jeg trente Yoga var jeg faktisk mentalt tilstede og fikk plutselig glede av timene. Det føltes som om livet hadde fått en ny vår.

Jeg følte meg priviligert for å ha muligheten til å «rase fra meg.» Samtidig hadde jeg jobbet hardt for ressursene mine, så det føltes fortjent å bruke litt vilt. Mye var verdier jeg ikke hadde behov for i mitt nye liv, og noen verdifulle gjenstander fant veien til nye hjem. Mitt nye liv skulle formes etter en helt ny filosofi. Langsomt fant jeg en ny rytme, men savnet av et sosialt liv begynte også å røre på seg.

Da jeg ryddet i gamle esker i kjellerboden fant jeg et fotoalbum fra ungsomstiden. Jeg husker at jeg åpnet albumet og brått kjente det sterke savnet av gode venner og et bekymringsløst og litt enklere liv. Venner og venninner fra gode tider smilte mot meg på side etter side. Mennesker jeg ikke hadde sett på flere ti-år, hvordan hadde det gått med dem?

Nå begynte en tid som passet min finslipte evne til å grave, utforske og finne fra min tid som advokat. Jeg brukte timesvis på å lokalisere gamle klassekamerater, venner og venninner. Det ble noen bomturer, men mest gjensynsglede. I dag har flere av oss gjenopptatt vennskap, og møtes jevnlig.

Jeg har ikke et stort nettverk, men de jeg har, disponerer som alle mennesker, ulike styrker. Det føles rikt å ha slike venninner, og samtalene vi har spenner over utrolig mange og varierte temaer. Det gir meg en sterk bevissthet om viktige ting i mitt eget liv, og tilfører også mange nyanser og perspektiver jeg har glede av. 

Å samle gode venninner og kunne samtale om alt er noe av det viktigste i mitt liv. Vi både beriker, inspirerer, og motiverer hverandre, og vi snakker om og hjelper hverandre når bekymringer dukker opp. Jeg føler tilhørighet, men det er viktig å vite at jeg også er viktig for andre. 

Mitt neste skritt var å skape et meningsfullt innhold i hverdagen ved siden av jobb. Nå er jeg besøksvenn for to eldre damer, hjelper en tenåring med matte og naturfag, og er økonomisk rådgiver for vanskeligstilte familier i nabolaget. Disse bekjentskapene har skapt en vidunderlig familieaktig atmosfære når vi av og til møtes i bakgården for mat og hygge.

Dager og kvelder er fremdeles fulle av aktiviteter, det slipper jeg tydeligvis ikke unna. Men det jeg gjør gir mer mening, og det er den store forskjellen fra mitt tidligere liv.

Jobbendring endret alt for meg, Sigrunn, arkitekt, 35 år.

Tidligere jobbet jeg med å tegne og tilpasse privatboliger, men det utviklet seg til en stressende tilværelse. Først jobbet jeg kun med typehustegninger, men etterhvert fikk jeg mer og mer direkte ansvar for kontakt med kunder. Jeg satt ofte timesvis i møter for å få kundens ideer til å samsvare med hva som var praktisk både prismessig og teknisk. 

Som en introvert person var jeg helt utladet når jeg kom hjem etter lange dager, og hadde ofte overhodet ikke energi til mann og barn. Å være introvert er ikke spesielt populært på en arbeidsplass har jeg fått erfare på flere arbeidsplasser. Man skal helst tilpasse seg å være like fremoverlent som alle andre. 

Å være mindre frempå likestilles med å være uengasjert, selv om ingenting kunne vært lengere fra sannheten. Medarbeidersamtaler hadde ingen effekt, og jeg så aldri at ledelsen forsøkte å utnytte ressursene mine optimalt. Det var viktigere å holde på innarbeidede arbeidsmetodikk enn å tilpasse og utnytte det unike i hver enkelt av oss. Jeg måtte bare gi jernet og forsøke å være en annen og mer ekstrovert person. Det var over tid en mentalt utmattende strategi.

Det gikk over stokk og stein i noen år før det ble et oppgjør hjemme. Jeg hadde lenge visst at en endring måtte til, jeg ante bare ikke hvordan jeg skulle gripe det an. En fagartikkel om fremtidens grønne byprosjekter ble den åpenbaringen jeg trengte. Jeg startet planleggingen, søkte skoleplass for å ta en ett-årig videreutdanning innen bærekraftig byutvikling, og endte opp med verdens beste jobb.

Emosjonelt var det som om å bevege seg fra et skittent, støyete, grått og regntungt bymiljø, til stillhet, harmoni, glede og varme. Det var som om solen skinte på meg hver dag jeg stod opp. Jeg hadde et utrolig fint år som student, fikk leselysten tilbake, og fikk etterhvert tid til å dyrke god litteratur igjen. Min nye jobb har nå en dypere mening fordi jeg bidrar til at vi tar bedre vare på natur og ressurser.

Men den viktigste endringen har vært arbeidsplassens filosofi. Jeg har alltid følt meg utilpass i store møterom der alle sitter og ser på hver enkelt som har ordet. Jeg holder inne med gode ideer og forslag, og tenker at jeg kan ta det opp når prosjektgruppa samles foran skjermen. På min nye arbeidsplass bruker vi lite tid på store møter, men deler oss i mindre grupper og gjennomfører arbeidsmøter foran skjermen. Mine ideer og innspill kommer uanstrengt og jeg kjenner meg fullt ut akseptert som fagperson selv om jeg ikke akkurat gjør meg bemerket i sosiale situasjoner.

Å lande på rett gren betydde mer enn jeg kunne forestille meg mentalt sett. Jeg opplever det som en slags konstant velværefølelse som påvirker hvert fiber i kroppen, og hele meg som kvinne, på alle plan. Som mamma, som venninne og som kollega. Energien og lysten på alt, inkludert mannen min, kom tilbake.

Jeg har i prosessen jeg har vært gjennom også frigjort mye tid. Studentåret brukte jeg til mye refleksjon over hvordan jeg levde livet. Nå behøver jeg ikke lenger å bruke tid på yogaen for å finne roen. Det var i seg selv bare stressende å kjøre avgårde ikke lenge etter at jeg hadde kommet hjem. Nå har hele familien utflukter til naturen så ofte vi kan, men uten følelsen av å måtte gjøre noe tvingende nødvendig. Nå elsker jeg livet.

Prosessen har vært viktig også fordi jeg innså at jeg måtte bli flinkere til å kommunisere på hjemmebane. Å holde inne med vanskelige følelser gjorde jo at min mann ikke fikk innsikt i mitt indre liv. Hvordan skal han kunne være noe for meg dersom han ikke vet hva hans skal være?

Selv om det var utfordrende for meg å bli flinkere til å sette gode ord på tanker og følelser og ikke bare tenke dem, har jeg klart å bli tydeligere og mer direkte. Det blir flere samtaler og færre gjetteleker som min mann sa en gang. Gradvis forplantet det seg en større åpenhet i hele samlivet.

For meg har det vært en aha-opplevelse å se hvordan ulike deler av livet er så tett knyttet. Ny fagkunnskap ga meg økt selvsikkerhet, ga meg en ny verden i arbeidslivet, ga meg glede, tilfredshet og nye perspektiver. Nå har jeg balanse i hodet mitt, og jeg føler meg som en ressurs både for meg selv og de rundt meg.

Jeg flyktet fra alt og alle, Evy, personlig trener, 36 år

Vi falt pladask for hverandre da jeg var 22, og jeg endte opp på hans hjemplass helt nord i Møre og Romsdal. Vi giftet oss to år senere, og fikk førstemann året etter. Vi bodde i et gammelt hus som hans kristne fiskerfamilie eide, og som lå et steinkast unna foreldrenes store bolig.

De hadde kanskje sett for seg at sønnen skulle finne en med høyere utdanning og større ambisjoner. Stikkene kom ganske raskt, og handlet ofte om mine manglende planer for fremtiden. Mer skole, bedre jobb, mer penger. Sterke kristne tradisjoner ble forsøkt presset på meg, ikke bare av hans foreldre, men også av mannen min etterhvert som tiden gikk. Alle i bygda var flittige kirkegjengere, og delte samme syn på verden, som ofte ikke var særlig positivt.

Jeg følte meg mer og mer som den utenforstående jeg var. Språk, klesstil, verdisyn, barneoppdragelse og ikke minst mitt syn på sex, samliv og organisering av huslige plikter. Det meste kolliderte. Kritikken kom sjeldent direkte, men i form av små kommentarer som stakk, både fra mannen min og svigers. Ikke direkte stygge kommentarer, ikke de første årene, men de kom såpass ofte at det påvirket meg stadig mer. Mannen min tok ikke særlig notis av at det gikk inn på meg. Det er sånn vi snakker til hverandre her, du venner deg til det, ikke ta det personlig.

Ingen tok sjansen på å bli venninne med meg. Ensomheten tok overhånd. Det føltes som om alle kikket på meg bak gardinene når jeg gikk tur med barna på gruslagte veier som snodde seg mellom de små brukene.

Noen år gikk og lite forandret seg. Annet enn forholdet. Han jobbet på fiskebåt og var mye borte. Etter en liten forsnakkelse av hans mor oppdaget jeg at han var borte lenger enn jobben tilsa. Interessen for meg var minimal, men tydeligvis desto større for en tidligere kjæreste. Det tok lang tid å forstå hva som egentlig foregikk, men hans foreldre skulle gjerne sett ham gift med den frøkna fremfor meg. Det skjønte jeg da hans mor harmdirrende og lettere påvirket forklarte hva hun synes om meg. Jeg var sjokkert og fortvilt.

Jeg konfronterte mannen min og fikk meg en lusing. Den første av mange. Brått mistet jeg 50% stillingen jeg hadde på den lokale butikken, og måtte duknakket søke penger hos NAV. Jeg var ikke i tvil om at det hadde foregått spill i kulissene. Hans foreldre hadde makt i bygda. Å få penger så jeg og barna klarte oss i hverdagen var ydmykende og noe mannen min tilsynelatende lot seg irritere av, men i virkeligheten ga det ham en maktrus tror jeg.

Jeg var langt nede, stresset, fortvilt og ensom. Mitt gamle nettverk fra Oslo hadde jeg ingen kontakt med. Bare mine fine foreldre. De var tydelig bekrymret for meg når jeg gråt meg tom i samtalene vi hadde. Jeg holdt meg mest mulig inne. Ville ikke utsette meg for blikkene fra hovedhuset og alle andre som bodde langs grusveien ned til det lille sentrumet de hadde. Jeg var som luft for andre når jeg var i butikken. Depresjonen kom snikende. Huset ble rotete og skittent rundt oss tre som var alene i ukesvis mens han «fisket.» 

En kveld våknet jeg på sofaen av svigermor som hadde funnet det for godt å komme uinvitert inn. Hun var beruset, skrek og forbannet både meg og rotet, og mine manglende evner som mamma og kone. Fortumlet og ør i hodet etter slumringen, ble jeg helt tatt på senga. Skjellsordene haglet. Jeg stablet meg på bena og skrek tilbake. All min fortvilelse rant ut. Både hun, mannen hennes, min mann og hele bygda ble omtalt i lite flatterende ordlag. Ordflommen hennes stilnet, øynene hennes glemmer jeg aldri. De var direkte onde. Stemmen var dirrende lav da hun ønsket meg ut av bygda snarest mulig.

Da forstod jeg at jeg måtte komme meg vekk snarest mulig. Noen dagere senere var pengene fra pappa på konto. Midt på natten snek jeg og barna oss ut verandadøra. Mannens ATV hadde jeg dagen i forveien parkert bak et falleferdig skur et lite stykke utenfor sentrum. Jeg plasserte barna i den lille tilhengeren og satte kursen mot Orkanger og skysstasjonen. Målet var å rekke første buss til Trondheim og flyplassen.

Det ble en tøff tid, men nå hadde jeg støtte hos foreldrene mine som vi bodde hos. De var overlykkelige over å se oss og ha barnebarna hos seg. Jeg fikk hjelp av ny fastlege og etterhvert av en psykolog som hjalp meg ut av depresjonen. Jeg fikk rettshjelp til å håndtere konflikten med barnefaren, som prøvde seg med ganske stygge angrep for å vinne foreldreretten. Det ble vanskelig for ham å nå frem med savn av barna som argument, så mye som han hadde vært borte.

I dag angrer jeg på at jeg ikke reiste min vei lenge før, men også stolt over å ha kommet meg gjennom en vanskelig fase. Vondest var det å tenke på at jeg hadde kastet bort viktige år av livet mitt. Det tok lang tid å akseptere det, og enda lengere tid tok det å snu opplevelsen til en erfaring som ga meg mitt  sterke fokus på hvordan jeg bruker tiden og lever livet.

Jeg søkte etterhvert på idrettshøyskolen og satset på en fremtid som personlig trener. Trening ga meg energi, overskudd og gode vaner. Mitt nye liv som personlig trener influerer alt jeg gjør. Kosthold, søvn, uteliv, interesser og reiser. Kontrasten til mitt tidligere liv er så enorm at jeg av og til må klype meg i armen. Andres forventninger skal aldri få styre mitt liv igjen. 

Livsgnisten er tilbake. Barna trives på skole og har fått mange hyggelige venner. Prosessen og utdanningen har lært meg at kroppen egentlig passer seg selv og sier fra når noe er galt. Man må bare lære seg å lytte og ha vilje til å la kroppen bestemme. Det er når vi overstyrer kroppen vi legger oss til alle de usunne vanene, enten det er kosthold, aktivitet, eller dårlige mennesker.

Det gode liv har uendelig mange fasonger

Å ta vare på seg selv, finne det gode liv eller meningen med livet. Det finnes sikkert like mange svar, meninger, og etablerte sannheter som det finnes mennesker på jord. Svaret er nok akkurat det, at man må finne det ut på egenhånd, og være bevisst andres forsøk på å påvirke ens verdivalg.

Det kan lages mange metaforer for livet vi lever, som rulletrappen øverst på siden. Vi kan også se på det som et regnskap med balanse mellom ulike kontoer, eller en vektskål som måler negativt mot positivt. Når det oppstår ubalanse i regnskapet, eller at den negative vektskåla veier tyngst, er det kanskje på tide å gjøre noen grep for å vippe livet over i et bedre spor.

Små endringer behøver ikke å ha store konsekvenser. Dramatiske endringer kan få større konsekvenser, men kanskje er sluttsummen likevel en pris verdt å betale. Hva gir man avkall på og er man forberedt på å miste dette? Mange har for eksempel opplevd å miste kontakten med barn etter en skilsmisse der barn tar parti eller den andre parten hindrer kontakt. Likevel kan denne høye prisen være verdt det for å komme seg ut av et dårlig ekteskap, og håpe på at kontakt kan etableres igjen senere.

Det kan kreve både ressurser, mye selvtillit og støtte fra andre for å gjennomføre endringer. Kanskje opplever man at livssituasjonen gjør det umulig eller svært krevende å få til endringer. Å ta tøffe valg kan være veldig vanskelig. Heldigvis finnes det mange ressurser man kan benytte seg av ved hjelp av internett. Uansett situasjon er man aldri alene i verden om å ha det slik. Det finnes Facebook-grupper, Youtube-filmer, artikler og ressurser som kan gi håp, kunnskap, rettshjelp, motivasjon og styrke til å reise seg.

Kanskje må man gjøre en endring, så en til og enda en, før livet igjen smiler. Men vær trygg på at reisen og prosessen ofte gir styrke fordi man faktisk har tatt styring og kontroll over livet. 

Facebook

Del gjerne saken på Facebook

Siste artikler

page69

Å ta vare på seg selv er et godt utgangspunkt for å leve livet. Når vi er tilfredse i egen kropp og eget liv, kan vi dessuten være en positiv kraft også for verden rundt oss. page69.no inspirerer og formidler kunnskap om seksualitet, seksuell helse, seksuell fitness sex og relasjoner, kink og fetisjisme, samt etablering av parforhold via dating.