Egne gullunger, andres drittunger? Biologen forklarer.
Rollen som steforelder kan til tider være utfordrende. Mange vanskelige følelser kan dukke opp og legge grunnlaget for konflikter i en bonusfamilie og til slutt kanskje brudd. Biologen forklarer hvorfor du føler som du gjør.
Del gjerne – fordi seksualitet er altfor viktig til å snakke forsiktig om.
Sist oppdatert:
16. desember 2025
Del din historie med oss: Kontakt oss her.
Innholdsfortegnelse
En steforelders følelser og adferd i moderne tid er forankret i menneskets utviklingshistorie.
Sammendrag
Her får du bli med på en reise i menneskets utviklingshistorie som begynte for mange millioner år siden. Hvis vi forstår faktorer som påvirket atferden vår da vi begynte å vandre rundt på jorden, kan det være lettere å takle de frustrerende, og kanskje til og med sosialt uakseptable, følelsene vi kjenner som nåtidens moderne mennesker.
En slik kunnskap kan kanskje hjelpe litt på frustrasjonene mange kan føle på i en moderne bonusfamilie, som steforelder, bonusmamma eller bonuspappa.
“Som alenemor var jeg ikke interessant lenger”
Atferd som kan synes irrasjonell i dag kan ha vært meget smart for tusenvis av år siden.
Så når vi ikke liker andres barn like godt som våre egne, og vi synes det er vanskelig å takle steforeldrerollen, er det faktisk helt naturlig. Vi er ikke ment å elske andres barn like mye som våre egne!
Mette, aleneforsørger, 27 år, forteller:
– Da sønnen min var blitt to år, begynte jeg å gå ut igjen sammen med venninnene mine. Så opplevde jeg noe som såret meg i begynnelsen. Jeg kom ofte i hyggelig prat med gutter, men da de fant ut at jeg hadde et lite barn, snudde de seg påfallende brått bort og ville heller snakke med venninnene mine. Men i biologien fant jeg en forklaring som gjorde at jeg klarte å takle avvisningene bedre.
En evolusjonær-biologisk tolking er at disse unge mennene gjorde nemlig noe helt naturlig. De valgte bort en situasjon der de på sikt måtte gi av sine ressurser til en annen manns barn. De ville, bevisst eller ubevisst, ikke bli stefedre! Og det er faktisk en nedarvet strategi!
Vår atferd er et resultat av forfedres smarte valg
Felles for alle levende organismer er at de ikke har tilgang til ubegrensede ressurser.
Dyrene må skaffe seg mat, leveområde og varme, forsvare mot rovdyr, konkurrere om partnere, produsere eggceller eller sædceller, opprettholde et immunforsvar mot sykdom, fostre opp avkom, osv.
Dermed må de fordele energien sin på to hovedgjøremål: holde seg i live OG fostre opp avkom. Det betyr altså å overleve først og fremst, så reprodusere hvis de har nok overskudd.
En annen vesentlig premiss er at ikke alle individer i en art klarer seg like bra. Ikke alle strategier er like bra, og dermed dør disse individene ut med den strategien.
Hvis et individ i fortiden ikke passet seg for farlige dyr, døde det kanskje før det rakk å reprodusere. Hvis det ikke spiste akkurat når det var tilgang til mat, sultet det kanskje i hjel når det ble matmangel. Hvis det fant en dårlig partner, fikk det kanskje færre avkom enn de andre i arten.
Det betyr at artene vi finner i dag, er etterkommere av de artene der individene gjorde kloke valg. De var godt tilpasset miljøet de levde i. Det gjelder oss mennesker også.
Mennesket har fantes i 7 millioner år
De aller første pattedyrene utviklet seg samtidig med de første dinosaurene for rundt 230 millioner år siden. De var like store som mus og rotter, levde solitært og var nattaktive for å unngå å bli tråkket på eller spist på dagtid.
Men med utryddelsen av dinosaurene for rundt 65 millioner år siden endret situasjonen seg radikalt. De små pattedyrene blomstret uten konkurransen fra de digre dyrene. Pattedyrene var svært mobile, hadde utviklet en form for «intelligens», var tilpassingsdyktige, fødte levende unger som de tok seg av. Dermed begynte pattedyrenes tid på jorden.
Pattedyrene utviklet over tid et stort artsmangfold og okkuperte hele jorden; hav, luft og land. Mange arter utviklet seg til å bli sosiale arter, deriblant apene. De levde i store flokker og brukte lang tid på å fostre opp avkommet.
Nettopp disse to faktorene gjorde at apene måtte utvikle bevissthet rundt hvem som var egne og andres avkom. De som ga alle ressursene til eget avkom, førte egne gener videre gjennom denne atferdsstrategien. De individene som i stedet ga bort sine ressurser til andres avkom på bekostning av egne, hadde en dårligere strategi og gjorde mye dårligere evolusjonært sett.
For inntil ca 7 millioner år siden hadde mennesker og aper samme stamform, men så tok disse to gruppene ulike evolusjonære veier. Menneskene utviklet større hjerne, snakkeevne og oppreist gange. I tiden etterpå oppsto mange varianter av menneskearten. Felles for alle var at de levde i mindre familiegrupper, jaktet dyr og sanket spiselige plantedeler.
Homo-slekta forlot Afrika for rundt år 2 millioner år siden. Vi begynte å lage bål, steke maten vår og bruke klær. Vi tok i bruk verktøy, laget sivilisasjoner og spredde oss over hele verden.
10 000 generasjoner som jeger/samlere
Homo sapiens (latin for det kloke mennesket) dukket opp for bare ca 200 000 år siden. Men selv om vi kaller disse menneskene den moderne varianten av Homo-slekta, fortsatte vi livet som jegere/samlere i vel 190 000 år til.
Disse årene tilsvarer ca 10 000 generasjoner der menneskehjernen ble utviklet til å ta kortsiktige valg i et levemiljø kalt for et straks-utbytte-miljø. Individene fikk umiddelbar respons fra miljøet på de handlingene de gjorde.
Hvis du ikke fant varme, frøs du i hjel. Fant du ikke mat, sultet du. Sprang du ikke fra rovdyr, ble du spist. Passet du ikke på barna sine, døde de. Ga du bort ressursene dine til andres barn, fikk dine egne barn ikke nok til å overleve. Jeger/samler-livet understøttet nemlig ikke langsiktig planlegging.
500 generasjoner som bønder
Så kom en virkelig stor endring i menneskenes levemåte. Vi begynte å dyrke jorden for ca 10 000 år siden. Vi ble også bofaste, bygget hus og kunne samle ressurser som kom de neste generasjoner til gode.
Dermed fikk hjernen en ny utfordring. Fra å ha levd som jeger/samlere i et straks-utbytte-miljø, måtte menneskene nå forholde seg til at handlinger de gjorde, ga gevinst først et stykke frem i tid.
Vi kaller dette et forsinket-utbytte-miljø. Du sår om våren, men høster på senåret. Enkelte planter gir spiselig avliving først etter to år. Knoller og frø kan spares i flere år. Familier kunne dermed spare opp store ressurser og øke antallet avkom de kunne fø opp.
Her er imidlertid et sentralt poeng; hvis vi ser på menneskets lange utviklingshistorie på 10 000 generasjoner, utgjør tiden etter jordbruksrevolusjonen bare de siste 500 generasjonene. Fremdeles er menneskehjernen selektert til å ta kortsiktige valg.
Bare 10 generasjoner siden den industrielle revolusjon
Så gikk det 490 generasjoner der menneskearten levde som bønder. Men på slutten av 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen.
Med oppfinnelsen av maskiner endret arbeidslivet seg radikalt, og svært mange flyttet inn til byene for å jobbe i fabrikker.
Miljøet ga hjernen nye utfordringer fordi nå skulle vi selge vår arbeidskraft og hente ut gevinst (f.eks. som lønn, forfremmelse og pensjon) enda senere.
Disse 200 årene innebærer likevel bare 10 nye generasjoner med forsinket-utbytte-miljø.
Med andre ord er hjernen vår fremdeles mest tilpasset det gamle jeger/samler-livet i et straks-utbytte-miljø. Derfor spiser de fleste mennesker for mye, trimmer for lite, sparer for lite penger og gjør kortsiktige valg.
Lek med kidden eller drapsforsøk?
Tema for denne artikkelen tema er jo bonusfamilier hos moderne mennesker. Hvordan kan menneskets tilpasninger til miljøet forklare vår atferd i dag?
Våre forfedre kunne bare ale opp et visst antall avkom fordi maten var en knapp ressurs, og hjernen var tilpasset straks-gevinst-miljøet slik at de gjorde kortsiktige valg. I biologiske familier brukte begge foreldrenes alle sine ressurser på deres egne gener, dvs det felles avkommet.
I bonusfamilier måtte steforeldren gi av sin begrensede pott med ressurser til et ikke-genetisk avkom. Å investere i andres barn ville derfor redusert evnen til å parre seg eller til å investere i egne barn eller andre livsviktige handlinger.
Så, fra et evolusjonært biologisk perspektiv, kan vi ikke forvente at andre mennesker bryr seg om våre avkom. Vi har til og med kulturelle begrep som forteller om dette fenomenet.
Vi kjenner alle til den velkjente Askepott-historien der stebarnet blir dårlig behandlet av stemoren. Konflikter i paret kan oppstå når ressursene fordeles ujevnt.
Det har aldri oppstått en motseleksjon som har favorisert individer som har gitt bort sine ressurser til andres barn.
Vi som lever i dag er nettopp etterkommere av dem som overlevde og reproduserte bedre enn de andre i flokken. De som for hver av de 10 000 generasjonene gjorde kloke valg, nemlig å forfordele sine egne avkom.
Så vender vi tilbake til naturen et øyeblikk. Et bilde av en hannløve og en løveunge som interagerer kan sees på to veldig ulike måter. Som en hyggelig lek mellom far og barn eller som hannløvens dødsjakt på en annen hanns gener.
Når avkommet til en annen hann drepes, fjernes konkurrenten til egne fremtidige avkom og moren kommer fortere i brunst og kan bedekkes av den nye hannen! Avvising av unger som hannen selv ikke er i slekt med, eller i noen tilfeller direkte barnedrap, er et faktisk vanlig fenomen hos mange pattedyrarter.
Heldigvis er mennesker i en annen situasjon enn løver.
For med kunnskap og bevissthet kan vi forstå hvorfor vi ikke liker så godt våre stebarn slik at vi kan klare å tilpasse oss bedre forsinket-utbytte-miljøet.
Siden mennesker danner par og investerer mye i hvert enkelt avkom, vil ikke en steforelder kunne neglisjere eller drepe stebarn direkte uten samtidig å miste seksuell tilgang til partneren.
Steforeldres innsats ovenfor stebarn kan dermed sees på som en investering i framtidig gunst hos biologisk mor eller far.
Forskjellsbehandling merkes av barna
Forskjellsbehandlingen av biologiske og ikke-biologiske barn viser seg likevel på mange måter. Fra det helt subtile der vi gir vårt eget barn en litt dyrere bursdagsgave, til ytterpunktene der stebarn har større sannsynlighet for å bli utsatt for mishandling av sine steforeldre.
Men blir vi bevisste hva vi gjør og klarer å se gevinsten i fremtiden, kan vi også endre våre handlinger her og nå og unngå sjalusi og misunnelse i bonusfamilien.
Men barna selv er også selektert til å vurdere ærligheten og ektheten i følelsene til steforelderen. Straks de plukker opp at steforelder ikke liker dem – da kan det oppstå en mot-adferd.
Barnet motarbeider steforelder og kan begynne å sette steforelder opp mot biologisk forelder for å sikre seg mer oppmerksomhet og ressurser. Biologiske foreldre ser på egne barn med overbærenhet, mens steforeldrene gjør det ikke. Konfliktnivået øker over tid mellom voksne og barn i bonusfamilien.
Kunnskap om vår evolusjonære bakgrunn gir bedre valg
Det kan være svært krevende å jobbe mot de nedarvede psykologiske mekanismene, og det kan oppstå mange frustrasjoner og problemer i bonusfamilien.
For å summere opp denne raske introduksjonen til en sentral del av menneskelig atferd: En biologisk forelder kan ikke kreve eller forvente at andre skal elske ens barn.
Vi må forstå at en ny partner kanskje kun vil tolerere barna våre. Så for å unngå at vi spiser opp stebarna våre, ikke bokstavelig da, kan det hjelpe å forstå våre følelser og være bevisst på våre reaksjoner.
Terapeutisk hjelp kan også søkes før situasjonen blir uholdbar og forholdet går i stykker.
Søker du ny partner kan det være greit å avklare visse ting før du ender som stemor eller stefar.
Kilder
Chaudhary N. og Swanepoel A. (2023): Editorial Perspective: What can we learn from hunter-gatherers about children’s mental health? An evolutionary perspective. Journal of Child Psychology and Psychiatry, Volume 64, issue 10.
Store Norske leksikon (2025): Evolusjonspsykologi. Lastet ned 12.12.2025.
Wikipedia (2023): Askepott-effekten. Lastet ned 12.12.2025.
Del gjerne – fordi seksualitet er altfor viktig til å snakke forsiktig om.
Sist oppdatert:
16. desember 2025
Del din historie med oss: Kontakt oss her.
page69
Når vi trives i egen kropp og kjenner pulsen av et liv som er vårt, smitter det. Både på de vi elsker og verden rundt oss. page69.no er for deg som vil leve ekte, sanselig og nysgjerrig – med åpenhet rundt seksualitet, lyst, helse, kink, kjærlighet og alt som ligger mellom.
© Page69.no 2026. Innholdet kan deles uendret med page69 som kilde, men ikke kommersielt.