Siri (55): Med hotwifing som livsstil.
Jeg er Siri. Jeg er gift og har hotwifing som livsstil. Dette er min historie. Jeg skal dele noen av mine erotiske reiser og opplevelser med noen av mennene jeg har møtt. Jeg skal også dele hva det gjør med meg, med oss. Alt med min manns velsignelse. Og lyst. Vi gjør dette sammen.
Del gjerne – fordi seksualitet er altfor viktig til å snakke forsiktig om.
Sist oppdatert:
2. januar 2026
Del din historie med oss: Kontakt oss her.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag
I denne personlige og dypt reflekterte artikkelen forteller Siri og ektemannen om reisen fra et tradisjonelt A4-forhold til en gjennomtenkt hotwife-livsstil.
Det startet med en fantasi, utviklet seg gjennom samtaler og tillit, og ble til et levende seksuelt og emosjonelt prosjekt de deler – der hun lever ut, og han støtter, følger og tenner.
Artikkelen tar for seg hvordan kvinners seksualitet fortsatt kontrolleres av samfunnets normer, hvorfor det krever trygghet å åpne et forhold, og hvordan denne livsstilen for dem har ført til mer flørt, nærhet, humor og lyst.
Begge deler ærlig hvordan de har håndtert sjalusi, frykt og rammer – og hvorfor dette for dem ikke handler om tap eller utroskap, men om frihet og valg.
Med et kritisk blikk på monogame vanemønstre, og et varmt forsvar for kommunikasjon, begjær og moden kjærlighet, er dette en historie om å våge å ville mer – sammen.
Fra et A4-liv til hotwifing som livsstil
Jeg er Siri og jeg skal fortelle dere om en livsstil bare få kjenner til og forstår; hotwifing.
Jeg tror hovedgrunnen er at mange av oss lever etter normene samfunnet rundt oss setter, bestemmer. Rammene for hva som er greit og ikke. De kan variere noe ettersom hvor man bor i landet, men de er der, styrer oss, i hvert fall de fleste av oss.
Vel, helt til et punkt for vår del. Som mye annet i livet startet det ved en tilfeldighet. Og jeg tror det som startet denne reisen, denne tidligere morgenen på ferietur i USA, kanskje ikke hadde utviklet seg, hadde det ikke vært for at vårt mindset der og da var tunet inn på eventyr.
Vi hadde kraftig jetlag begge to og var totalt tidsforvirret. Vi våknet midt på natten de første to-tre nettene, lys våkne, og lå der og lurte på hva vi skulle gjøre frem til frokost. Det endte med en deilig runde.
Den ene natten fortalte mannen min om en drøm han hadde hatt mens jeg lå over ham og gled frem og tilbake på pikken hans. Han hvisket i øret mitt og beskrev en vidunderlig situasjon der jeg ble tatt av en fremmed mann.
Vi hadde aldri snakket om slike ting før, men gjett om det fikk en herlig reaksjon. Bildene vi så for oss mens vi knullet gjorde opplevelsen enormt mye sterkere, og orgasmen som kom var kraftigere enn noengang.
Det var starten.
I ukene, månedene, ja, faktisk i flere år etter denne reisen, ble tematikken diskutert fra tid til annen. Fantasiene var med oss i senga, og stadig nye historier ble hvisket i øret mitt mens jeg bearbeidet pikken hans sittende oppå ham.
Det er langt fra fantasi til virkelighet, det visste vi begge. I fantasi-land er mennene han beskriver bare pappfigurer som jeg kaller dem. Uten lyd, lukt, stemme eller personlighet.
Jeg kunne leve meg inn i denne sexfantasien, se det for meg og bli opphisset over tanken, ideen, muligheten som lå der som en åpen invitasjon. Fantasiene som ble forent med min fysiske opphisselse der jeg knullet mannnen min.
Men det tok lang tid før, hele fire år, før jeg agerte på muligheten. Vi åpnet en konto på en sexdatingsplattform og startet søk etter en passende elsker.
I dag er vi der. Jeg lever ut livsstilen som hotwife. Han venter, ser, hører, tennes. Og vi elsker det. Dette er ikke utroskap. Det er vår måte å tenne, elske og åpne ekteskapet på.
Kontroll, frihet og hvorfor dette fortsatt er tabu
Det å ha hotwifing som livsstil handler ikke bare om sex. Det handler om frihet – og om alt det frihet truer.
For selv i dag – i et såkalt likestilt samfunn – er det fortsatt slik at kvinners seksualitet skal kontrolleres. I religioner, i normer, i språk, i stil. I hva vi får lov til å si, gjøre, føle og like.
Menn har alltid hatt det privilegiet å definere hva som er “akseptabel” kvinnelig oppførsel, og seksualitet er selve kjernen i det. Hvordan vi kler oss. Hvor synlige vi får være. Hvor lystne vi får være. Hvor åpne. Hvor direkte. Hvor frie.
Derfor er hotwifing som livsstil fortsatt er så tabu.
Ikke fordi den er farlig, men fordi den utfordrer et eldgammelt kontrollbehov. For mange menn er det en umulig tanke at kvinnen deres skal begjæres av andre og at de skal nyte det. Ikke fordi det er galt, men fordi det rokker ved maktbalansen.
Å kunne snakke om sex er ekstremt viktig, og vi har snakket mye om dette, mannen min og jeg. Han vet at dette er et valg. Ikke noe jeg må gjøre. Ikke noe jeg gjør for å “fylle et tomrom”.
Jeg gjør det fordi det gir meg noe. Og fordi det gir oss noe. Og han er trygg nok i seg selv til å vite at dette ikke er en trussel.
Han vet at jeg kunne ha sluttet når som helst. Og det har jeg også gjort, i perioder, når støyen ble for stor, når meldingene ble for håpløse. Det viste ham noe viktig: at han alltid kommer først.
Mange menn kunne sikkert krevd det samme – å leve i et åpent forhold. Men ikke alle ønsker det.
Min mann gjorde et bevisst valg om å stå utenfor det seksuelle for sin egen del – fordi han ikke trenger det, fordi han er fornøyd med sexlivet slik det er hos oss. Det er jeg som lever ut. Men vi gjør det sammen.
Og kanskje er det derfor dette fungerer. Fordi vi har snakket om alt. Fordi vi har bygget trygghet, ikke antakelser. Fordi vi vet at relasjoner trenger næring, også seksuelt.
Og vi vet at det å låse seg til én form for kjærlighet, én mal, én sannhet – det fungerer ikke for alle.
Vi har sett det. På datingplattformene. Menn som klager over manglende sex i egne forhold. Kvinner som slutter å tenne på partneren. På ekteskap som dør sakte. Er det ikke 50% av alle ekteskap som ender i skilsmisse? Det sier jo litt det også!
Vi ville ikke ha det sånn.
Jeg får elskere. Jeg får reiser, eventyr, flere former for nytelse. Også samtaler, blikk, latter, opplevelser. En hyttetur. En båttur. Et bord med to glass vin og mine nakne ben under.
Han kunne gjort det samme. Hatt elskerinner. Han valgte noe annet. Og jeg elsker ham mer for det.
Jeg gjør det ikke fordi jeg trenger det – men fordi jeg kan
Hotwifing som livsstil startet som en fantasi. En felles lek. En drøm som tent oss begge, og som vi lot vokse i mørket, mellom laken, mellom blikk. Jeg hadde ikke behov for det, egentlig.
Jeg var ikke på jakt etter noe nytt. Vi hadde det godt sammen. Det var ikke kjedelig, ikke dødt – bare modent, etablert, kjent.
Og likevel. Noe skjedde i det vi våget å tenke tanken høyt. Ikke én gang, men igjen og igjen. Jeg kjente ingen mangel, men jeg kjente nysgjerrighet. Jeg visste at jeg kunne la det bli med fantasien. Og det gjorde jeg – i fire år.
Men så en dag var det som om noe snudde. Ikke fordi noe var galt, men fordi noe i meg hadde vokst frem. En lyst. Ikke desperat, ikke ustyrlig – men moden. Klar. Og helt min egen.
For det er nettopp det mange ikke forstår: Jeg gjorde det ikke fordi jeg måtte. Jeg gjorde det fordi jeg kunne.
Fordi jeg hadde tryggheten til å utforske, og fordi jeg hadde en mann som ikke bare tålte tanken – men som tente på den. Fordi jeg visste at jeg kunne trekke meg tilbake når som helst, og at det ikke ville være et svik.
Det er ikke savn som driver meg. Det er rom. Jeg trenger ikke andre menn for å føle meg hel. Men når jeg først er i rollen, når jeg er hotwife – da lever jeg det fullt ut. Jeg nyter.
Jeg kjenner meg fri. Jeg tar imot – og jeg gir. Jeg elsker menn. Jeg elsker lyst. Jeg elsker dette rommet vi har skapt.
Og han vet det. Han vet at dette startet med hans fantasi – men at det som nå lever i oss, er noe vi begge eier. Han har aldri bedt meg om noe jeg ikke kunne si nei til. Og jeg vet at han hadde respektert det om jeg gjorde det.
Men jeg sa ikke nei. Jeg sa ja. Fordi jeg kunne.
Og i det ja’et fant jeg noe jeg ikke visste jeg bar på:
En kraft. En ro. En kåt og modig versjon av meg selv.
Det handler ikke bare om størrelse – men det også
Jeg vet hvordan det kan virke. I mange av novellene mine – både de jeg forteller og de jeg har levd – møter jeg menn med en stor penis.
Og ja, det kan virke som en klisjé. Som et typisk novellegrep. Men det er det en grunn til: Det er en fantasi mange tenner på. Jeg gjør det også. Og for meg er det ikke bare en fantasi – det er også en preferanse. En jeg står trygt i.
Jeg velger selv hvem jeg møter. Jeg ser bilder. Jeg spør. Jeg vet hva jeg går til. Og jeg vet hva jeg liker.
For meg handler det ikke bare om størrelse som tall eller imponerende syn. Det handler om følelsen av å bli tatt. Å bli fylt. Å kjenne forskjellen – fysisk, men også energimessig.
Det er noe med hvordan enkelte menn, jeg understreker; enkelte, bærer kroppen sin når de vet hva de har mellom beina. Hvordan de går. Hvordan de ser. Hvordan de griper. Det er en annen selvsikkerhet. En annen måte å være seksuell på.
Noen av mennene jeg har møtt som er godt utstyrt har også vært mer dominante. Ikke nødvendigvis i rollen – men i væremåten. De vet de er ettertraktet. De vet de kan velge. Og det merkes. Det er ikke arrogant – det er bare… trygt. Selvsikkert. Og for meg, akkurat det jeg tiltrekkes av.
Det betyr aldeles ikke at jeg kun tenner på velutstyrte menn. Det betyr bare at når jeg først velger – og det gjør jeg ut ifra bilder på de ulike datingplattformene – så velger jeg helhet.
Helhet av kropp, tilstedeværelse, væremåte. Og det hender ofte at de mennene som gir meg den intense, rå følelsen jeg søker… ja, de er også fysisk store.
Og det gjør noe med meg. Med hvordan jeg tar imot. Hvordan jeg reagerer. Hvordan jeg lar meg føre. Det blir en annen opplevelse.
Dette er ikke noe vi dikter opp for effekt. Det er ikke et porno-stunt. Det er levd liv. Lyst med begrunnelse. Gjennomtenkt og gjennomlevd.
Størrelse er ingen orgasmegaranti!
Det finnes mange menn der ute som tror at størrelsen på pikken hans er et slags svar på alt. Som om det alene skal gi meg orgasme eller gjøre hele opplevelsen fantastisk. Det er fascinerende – og ganske langt fra sannheten. Mannen blir ikke en bedre elsker bare fordi han er velutstyrt.
De fleste kvinner trenger en form for stimulering. Penetrering alene gir meg aldri orgasme! Ikke misforstå, penetrerende sex er veldig deilig, bare så det er sagt. Men jeg vil jo også ha mine orgasmer i løpet av runden, så riktig stimulering blir viktig på et eller annet tidspunkt uansett.
Jeg kommer lettest når jeg sitter oppå mannen. Særlig i en stilling der jeg halvveis ligger over ham, får hoftevinkel som treffer G-punktet, og samtidig stimulerer klitoris. Da kan jeg styre hoftene slik at jeg treffer g-punkt og klitoris på rett måte og med rett styrke og variasjon.
Det er akkurat den kombinasjonen –vinkel, rytme, timing, treffpunkt, evnen til å følge meg, friksjonen, styrken, tilstedeværelsen – som får kroppen min til å slippe.
Men dersom mannen har for smale hofter, får jeg som regel ikke orgasme uansett. Vinkelen blir feil. Så størrelse har teknisk sett derfor ikke noe å si for orgasmen – alt handler om treffpunkt for min del.
For å snu på det; Jeg har fått orgasme på peniser under normalen i størrelse. Har mannen den rette selvsikkerheten og tryggheten – en god personlighet, så kan jeg lett få orgasme på den også når de tingene jeg nevnte over stemmer.
Mitt inntrykk er at mange menn mangler kunnskap om kvinners tenningsmønster og hva som skal til for å få henne til å klimakse. De har ikke lært. Kanskje fordi de ikke har lyttet. Eller fordi pornoen har lært dem noe helt annet.
Og det er spesielt merkbart i hotwife-settinger – når man møtes for bare én kveld. Det er ikke tid til å bli kjent, ikke til å prøve seg frem. Da blir det ekstra tydelig hvor mange som bare har én “oppskrift” – og hvor få som faktisk spør: Hva liker du?
Og når vi er inne på det; Mange synes å tro at slikking er rake veien til alle kvinners orgasme. Det er det ikke!
Derfor foretrekker jeg å møte samme mannen flere ganger. Det blir tryggere. Mer naturlig. Og mye, mye bedre. Man blir kjent. Man finner rytme. Man kan utforske. Variere. Lage minner som får oss begge til å le, eller tenne på nytt neste gang vi møtes.
For meg handler det ikke bare om sex. Det handler om samspill.
Hvor jeg møter mine elskere
Første gang jeg møter en mann, foretrekker jeg å gjøre det på hotell jeg selv har bestilt. Ikke et tilfeldig møtested – men et sted der jeg kan ha rommet selv. Det gir meg kontroll. Trygghet. Og frihet til å forberede meg.
Jeg liker å bruke litt tid alene før han kommer – kanskje trene, ta en dusj, barbere meg glatt, spise noe lett, puste, kjenne kroppen min. Være mentalt til stede og klar for å ha sex – i flere timer.
Når jeg møter noen flere ganger, når det utvikler seg til å bli en elsker, er jeg mer fleksibel. Da kan jeg gjerne komme hjem til ham – men bare hvis det er rent og ryddig.
Ingenting dreper lysten raskere enn rot. Ufrisk lukt. Skitne laken. Jeg er tydelig på det, og det har aldri vært et problem.
Men livet som hotwife er sjelden forutsigbart. Jeg har hatt sex i båter – noen ganger bare med én elsker, andre ganger med flere av hans venner.
Jeg har vært på hytteturer, klubber, danskeferga, og til og med i bil. Jeg har møtt menn ute på byen, på nett, på reise, på bar – i Norge og i utlandet. Det krever ikke så mye. En kort kjole. En selvsikker holdning. Et blikk. Så skjer det.
Det er en sinnsyk stor variasjon. Jeg kan kle meg i fine kjoler, bo på et hotellrom av det dyrere slaget, vi deler kostnaden selvsagt, men ofte betaler mannen hele rommet, eller jeg kan ha deilig og rå sex med en jeg stoler på i baksetet på en bil ute på landet i naturomgivelser.
Jeg velger alltid med omhu. Jeg leser mennesker fort. Ser kroppsspråk, rytme, væremåte. Er han trygg? Er han intens på den gode måten? Er det humor, flørt, intelligens bak blikket? Jeg trenger ikke en plan. Bare tilstedeværelse – og lyst.
Trygghet og tillit – selve fundamentet
Mannen min og jeg kunne aldri levd dette livet uten tillit. Ikke bare sånn «ja, jeg stoler på deg»-tillit, men den dype, kroppslige vissheten som bare kan bygges over tid – når handling og ord samsvarer i hverdagen vår. Når han ikke bare hører det – men ser det. Kjenner det.
Det startet faktisk med dét. At jeg kunne stoppe når som helst. Jeg var ikke drevet av noe behov jeg ikke klarte å styre. Jeg har avsluttet meldinger, pauser i måneder – fordi vi ble lei. Fordi det tok for mye plass. Fordi det ikke ga noe. Og han så det. Hver gang. Jeg kunne trekke meg. Jeg ville det – når det ikke føltes riktig.
Og det forandret noe. Han så at forholdet vårt sto først. At dette aldri har vært et spill med høy innsats, men en lek med stor nærhet.
Ja, vi vet hva folk sier. At det er risikabelt. At vi åpner for farer. At jeg kan møte noen og «forsvinne». Men de glemmer én ting: risiko finnes i alle forhold. Uansett. Det handler ikke om hva du gjør, men hvordan du gjør det.
Vi har satt våre egne rammer. Vi snakker om alt. Han er alltid med. Han vet hvem jeg skal møte, hva slags type det er. Alder, situasjon, personlighet. Vi styrer unna det som skaper uro. For eksempel: jeg møter aldri menn i samme alder som meg selv.
Det er ikke aktuelt. Aldersforskjellen nedover gjør min mann trygg på at jeg ikke kommer til å falle for personen. En enkel, men effektiv sikkerhetsmekanisme.
Han kjenner meg. Han vet hvem jeg er. Og han vet at det viktigste for meg – alltid – er oss.
Tanker om kjemi, menn, datingplattformer
Ikke alle historier havner i senga. Ikke alle fortjener å bli fortalt. Og noen… dør i meldingstråden før de i det hele tatt har fått puls.
Vi har sett mønstrene. Det starter bra. Bilder utveksles, tonen er leken og lovende. Kjemi oppstår, noen ganger over flere dager med skriving. Men så – plutselig – ingenting. Mannen forsvinner. Eller han trekker seg rett før møte. Eller han dukker opp, og viser seg å være en helt annen enn den han lot seg ut for å være.
Noen ganger handler det om personlighet. Andre ganger om egoisme. Men ofte – tror vi – handler det om noe dypere: mangel på forståelse for kvinners tenningsmønstre.
Kvinner tenner ikke bare på bilder. Ikke bare på kroppen eller kuken. Vi tenner på rytmen i samtalen. På tonefall. På følelsen av å bli sett, hørt, forstått, begjært.
Vi tenner på å bli investert i – med tid, med respekt, med en følelse av at vi betyr noe mer enn bare neste runk. Jeg personlig må tennes i både hode og kjønn.
Men det er mange menn der ute som aldri helt har skjønt dette. Eller som forsøker å finne ut av meg.
Alle kvinner behandles likt av denne gruppen, tror jeg, når det eneste mange klarer å lire av seg er, «Gjør du noe spennende idag da», «du hadde deilige bilder, fikk lyst å slikke fitta di», eller bare; «Hei». Det holder ikke for min del, uansett hva slags utstyr de har mellom bena, for jeg tenner på personlighet.
Noen av dem elsker bildene mine. De trygler om flere. De spør hva jeg har på meg. De sier “fy faen så deilig du er” før de har stilt ett eneste spørsmål. Vi kaller dem runkepetterne.
Så har du dem som virker lovende. Alt ligger til rette. Og så… glipper det. Ingen investering. Ingen flørt. Ingen oppmerksomhet på noe annet enn seg selv.
Vi har snakket om det mange ganger, mannen min og jeg. Og med andre par. Vi tror at mange menn kunne lyktes mye oftere – faktisk komme helt til sengs – om de bare forsto litt mer om hvordan mange kvinners seksualitet faktisk fungerer.
At de gadd lese litt mer. Spurte mer. Lyttet mer. Investerte tid. Brukte blikket til noe annet enn bare utringning og rumpe.
Og vi ler litt også. For det er noe ironisk i at så mange av de som ønsker å komme nær en kvinne, ikke en gang gidder å lese forumtråder som forteller hvordan de kan lykkes.
Så vi går videre. Vi sier nei. Vi plukker bort. Vi beskytter det som er ekte, og sparer det beste – for dem som forstår.
Hvem jeg velger – og hvorfor det betyr alt
Folk i miljøet spør meg ofte – hva slags typer jeg egentlig liker. Og sannheten er: det varierer. Det finnes ikke én mal, én fasong, personlighet eller én utdannelse som avgjør. Men det finnes mønstre. Og de har blitt tydeligere med årene.
Det aller viktigste for meg er personlighet. Evnen til å flørte. Til å få meg til å le. Være oppmerksom. Galant – ikke gammeldags, men tilstede. En som setter min nytelse like høyt som sin egen. En mann som forstår hvor han er, hvem jeg er og hvordan samspillet mellom to voksne mennesker egentlig fungerer. Det er så mye mer til det enn å møtes og ha sex.
Noen av mine beste opplevelser har vært med menn som vet å lese meg. Som responderer på hvordan jeg puster, hvordan jeg beveger meg. Som legger merke til rytmen i kroppen min.
Det handler ikke om hvor mye han tar – men hvordan han tar meg. Det er en lydhørhet der som ikke kan læres på en kveld.
Jeg har møtt mange typer. Noen har vært spreke håndverkere, brannmenn, tunge hender og varme smil. Andre har vært forretningsfolk – bunnsolide, kultiverte, med en selvsikker ro som får meg til å slippe ned skuldrene.
Jeg har møtt menn med bakgrunn fra Midtøsten, noen svært vestlig orienterte, og en gang, på en reise til Dubai, ble jeg vartet opp av en forretningsmann med en forfinet dyktighet jeg aldri glemmer. Og en jeg aldri kommer til å glemme var en afroamerikaner – oh lord.
Det er variasjonen som tenner meg. Men jo mer tid jeg bruker med et menneske, jo viktigere blir samtalen. Evnen til å snakke om alt og ingenting.
Jeg har innsett at mange av de jeg har hatt best kjemi med, kommer fra en utdannet eller sosialt trygg bakgrunn.
Ikke fordi utdanning gjør deg bedre i sengen, men fordi det ofte gir en type trygghet i kommunikasjonen, og det kan være uvurderlig når man skal tilbringe mange timer sammen. På den annen side, enkelte treff skal være korte, og det åpner for å møte andre personlighetstyper.
En luksus-escorte jeg traff på en bar sa: Sex er den minste delen av en hel kveld med meg. Resten er samtale, nærhet, latter, atmosfære, blikk, balanse. Og hun har selvsagt rett.
Og ja – kroppen teller også.
Mannen behøver ikke nødvendigvis være atletisk, for jeg liker bamsete typer også. Trygge i sin kropp, solide, sterke uten å måtte vise det frem. Menn som er godt utstyrt – og vet hvordan de skal bruke det. Ikke bare én gang, men gjerne flere.
Jeg har alltid sagt at jeg liker menn som orker flere runder. Som ikke er ferdige når de har kommet første gang, men som tenner på å gi meg mer.
For meg handler det ikke om å samle opplevelser. Det handler om å velge riktig – og nyte det fullt ut.
Siris mann forteller: En reise jeg aldri så komme
Hadde noen sagt til meg for ti år siden at jeg kom til å leve i et hotwife-forhold – og elske det – ville jeg ledd. Høyt. Det var en tanke så fjern at jeg ikke engang hadde språk for den.
Jeg var en vanlig mann, levde i et forhold som de fleste, med alle de vanlige problemene. Det endte med en skilsmisse. Jeg trodde det var over der. At det var sånn livet skulle være.
Og så traff jeg henne.
Vi var voksne. Jeg var 51, hun var 45. Vi var ikke ute etter ungdommelig drama. Men vi fant noe annet. Noe som vokste. Først var det fjellturer, samtaler, vin og nærhet. Seksualiteten var der, sterk og levende. Men tanken på å dele henne – nei, den eksisterte ikke. Ikke de første månedene. Ikke det første året.
Så kom fantasien. Jeg hadde hatt en drøm, og jeg turte å dele den. Beskrive henne, med en annen. Ikke fordi jeg ønsket å miste henne, men fordi det tente meg.
Fordi det satt i kroppen. Og da jeg sa det høyt, kjente jeg at noe åpnet seg i oss. Vi lo, ble kåte, men det ble ikke mer. Ikke da.
Det gikk fire år før det ble virkelig. Men mange samtaler om temaet ble det i disse årene.
Hun hadde ikke selv behovet for å møte andre menn. Og hun er monogam av natur. Aldri vært på jakt etter flere menn, ikke drevet av rastløshet eller bekreftelsesbehov.
Og likevel… da vi begynte å snakke seriøst om dette, var det hun som insisterte på pauser. På kontroll. På at dette ikke skulle true det vi hadde.
Jeg laget en profil lenge før hun ble aktiv. Bare for å kjenne på det. Hun visste om det. Hun leste meldingene, så reaksjonene.
Og da hun etter hvert også ble aktiv, og skrev med menn – da kjente jeg det. Sjalusi. Frykt. Usikkerhet. For første gang skjønte jeg hvor mye det ville kreve – ikke av henne, men av meg.
Det første året var det vanskelig. Flere ganger ba jeg henne trekke seg ut av kontakt med menn jeg opplevde som for truende. For lik meg. For ressurssterke. Det gikk på min stolthet, frykt, usikkerhet.
Og vi snakket om det. Mange, lange samtaler. Om hva jeg trengte. Om hva vi kunne justere. Vi satte rammer. En av dem ble alder: mennene hun møtte måtte være minst ti–femten år yngre enn meg.
Da falt trusselen bort. Da ble det mer et eventyr enn en erstatning.
Jeg husker spesielt den første gangen. Han skulle få hotellnøkkelen av meg. Jeg møtte ham utenfor, rakte over kortet, og så ham gå inn. Visste at om fem minutter skulle han kle av seg foran min kone som lå iført sexy undertøy i sengen, forventningsfull, klar for å motta.
Han skulle straks møte henne, kysse henne. knulle henne.
Det var fullstendig surrealistisk.
Men det var også… riktig.
Hun sendte meg små meldinger den kvelden. Bilder. Filmsnutter. Kroppen min var sprengt av kåthet. Men også skjelvende av uro. Det var rått, ærlig og grenseløst. Men aldri uten kontroll. Vi gjorde det sammen.
Nå, flere år senere, har vi begge vokst. Jeg kjenner ikke lenger på frykt. Bare lyst. Trygghet. Jeg har sluppet behovet for dette eierskapet man ofte har i langvarige forhold – jeg føler meg fri. Glede over at hun får dette. At vi får dette.
Det handler ikke om å dele for å miste. Det handler om å dele for å få mer.
Det lå en frihet i å slippe henne
Det høres kanskje rart ut – men for meg var det en slags frihet i å gi slipp. I å ikke skulle eie. I å la henne være sin egen. For det var aldri min kropp å eie. Og kjærligheten blir ikke mindre av å bli delt. Den blir, tvert imot, sterkere når man vet at den er valgt – ikke låst.
Jeg tror det er mye derfor denne livsstilen fortsatt er så skjult. Fordi den krever at man snakker om det de fleste aldri våger å nevne. Fantasier. Lyster. Lengsler. Ikke nødvendigvis om å leve det ut – men bare å si det høyt.
For mange par handler det ikke om at man ikke kunne klart det – men at man aldri har snakket om det. Det er temaer man ikke tar opp. De ligger i mørket, mellom to puter i senga, mellom tankene og de tause pausene.
Og hvis man først våger å løfte det – risikerer man at den andre trekker seg unna. Blir redd. Reagerer. Og da blir det enklere å la det ligge.
Men vi lot det ikke ligge.
Vi begynte å snakke. Ikke alt på én gang. Men med spørsmål, med åpne ører, med ærlighet. Og det førte oss hit. Ikke fordi vi skulle rive ned det vi hadde. Men fordi vi ville bygge noe mer.
Jeg har aldri angret.
Hva jeg kjenner når hun er ute på eventyr
Hva jeg får igjen for dette?
Hvordan det er mulig å tenne på at min egen kone er sammen med andre menn? Hvordan det kan gi meg noe, i stedet for å ødelegge alt?
Svaret er flerdelt. Og ærlig talt: jeg visste ikke dette om meg selv før vi levde det. Og jeg kalles en stag.
Først og fremst er jeg stolt av henne. Av kroppen hennes. Av hvordan hun bærer seg. Hun er sensuell på en måte få forstår før de møter henne – og hun har en grådighet etter mannekropp som ikke er kynisk, men ærlig. Hun elsker å bli begjært.
Å kjenne at en mann vil ha henne, ta henne, fylle henne – og at han ikke stopper etter én runde. Det er ikke bare sex for henne. Det er tilstedeværelse. Og det er det som tenner meg.
Jeg tenner på at hun tenner.
Når hun er ute på eventyr og sender meg bilder, film, korte drypp fra det som skjer – da er det som om jeg også er der.
Og når jeg ser henne bli tatt, virkelig tatt, av en mann som begjærer henne… det er noe helt eget. En fremmed mann, stort utstyr. De strake hoftene. Hendene som holder henne. Og kroppens språk – hvordan hun gir seg hen, hvordan hun beveger seg, hvordan hun stønner. Hvordan hun griper og omfavner ham, nyter og stønner
Og når han kommer i henne – når jeg ser det på film eller får det beskrevet – så er det en blanding av kåthet, stolthet og en slags frihet jeg aldri har kjent før i livet. Jeg føler meg ikke truet. Jeg føler meg trygg. Og det er det tryggheten gir: rom til tenning, ikke frykt.
Mange tror dette handler om fravær av sjalusi. Men det er ikke det. Det handler om nærvær av tillit. Om trygghet som gjør det mulig å nyte, uten å kjempe mot seg selv.
Jeg vet at hun kunne slutte i morgen. Jeg vet at hun har gjort det før. Og jeg vet at hun kommer hjem. Til meg. Alltid.
Og så tenner jeg rett og slett på at hun blir brukt – med vilje. At hun vil det. At hun vet at jeg ser. At hun vet at jeg elsker det.
Jeg kaller det for skilsmisse-forebygging
Hadde du spurt meg for ti år siden, ville jeg aldri trodd at jeg skulle leve slik jeg gjør nå. I et forhold der min kone møter andre menn. Reiser. Knuller. Sender meg filmer og bilder, og kommer hjem – til meg – med nytelse i kroppen og kjærlighet i blikket.
Men her er vi. Og jeg ville ikke byttet det for noe.
Jeg har levd det klassiske A4-livet. Jeg vet hvordan det ser ut. Du møter noen, dere flytter sammen, bygger hverdag, kanskje familie. Og så – langsomt – setter forholdet seg fast i et mønster. Samtaler om logistikk. Sex en gang iblant. Eller ikke. Begge holder tilbake, begge savner noe, men ingen sier det. For hva om den andre ikke tåler å høre det?
Sånn ender mange par. Ikke i brudd nødvendigvis, men i stillstand. En slags relasjonell resignasjon. Jeg har vært der. Og jeg kjenner igjen lydene – eller stillheten – fra andre menn jeg har snakket med. På plattformer. I meldinger. I livet.
De klager over at kona ikke vil ha sex lenger. At de føler seg oversett. At det ikke er gnist. Og mange går ut og søker bekreftelse. Utroskap i skjul. De vil ha en annen kropp, en annen stemme – men tør ikke ta samtalen hjemme.
Og det skjønner jeg. Jeg er ikke enig i handlingen, men jeg kan rasjonelt forstå hvor den har sitt utspring. For det er en vanskelig samtale. Det er frykt på alle kanter. Frykten for å såre. Frykten for å miste. For å bli misforstått.
Hva skjer om jeg sier at jeg fantaserer om at noen andre tar henne? Hva skjer om hun tenner på det – og jeg ikke er klar?
Men vi tok samtalen. Og vi tok den mange ganger. Forsiktig først. En fantasi. En tanke. En drøm. Helt ufarlig. Og så mer konkret, over tid. Vi la lag på lag med tillit. Satt rammer. Delte frykt og lyst. Vi tok pauser når det ble for mye. Vi holdt fast ved hverandre – hele veien.
Og det vi fikk igjen?
Vi fikk et forhold som fortsatt pulserer.
Vi ler mer. Flørter mer. Tafser mer. Vi kysser mer i hverdagen. Jeg tenner mer på henne nå enn jeg gjorde for ti år siden. Hun gløder. Hun blir begjært. Hun kommer hjem fylt av noe sterkt – og deler det med meg. Og jeg elsker det. Jeg elsker henne for det.
Denne livsstilen er ikke for alle. Det skjønner jeg. Men for oss… har det vært en gave. Vi har mer spenning. Mer ærlighet. Mer nærhet.
Og jeg tror – ærlig talt – at flere kunne hatt det bedre hvis de bare turte å snakke sammen. Turte å tenke nytt. Turte å se at det finnes mange måter å være trofast på. For dette… det vi har nå… er noe jeg aldri vil gi slipp på.
Om Siris noveller
Novellene hennes er sanne, men skrevet med en viss frihet. De er minner, ikke rapporter. Hun håper de gir deg lyst – og kanskje mot til å starte den samtalen som aldri blir noe av hos de fleste.
Hun skriver ikke for å overbevise noen. Bare for å vise at det finnes måter å leve ut nærhet, frihet og begjær på – sammen med partner. Hun og mannen har valgt livsstilen fordi de vil hverandre, ikke fordi de har mistet hverandre. Det gjør dem sterkere. Kåtere. Mer levende.
Kanskje du leser dette med en hemmelig lyst i kroppen. Kanskje du bare undrer. Uansett – takk for at du leser.
Siris noveller - fortalt slik hun erindrer eventyrene
Artikler Siri har vært involvert i som kommentator
FAQ - vanlige spørsmål
Er hotwifing det samme som utroskap?
Nei. Det er nettopp ikke det. Alt er avtalt, gjennomtenkt og basert på tillit og kommunikasjon. Ingen skjulte meldinger, ingen løgner. Det er et felles, åpent, ærlig og lystbasert valg som begge nyter.
Hvorfor tenner han på at hun er med andre menn?
Det handler om mer enn sex. Det handler om å se henne gløde, å vite at hun blir begjært, og kjenne på både stolthet og tenning når hun gir seg hen. Mange tror det handler om fravær av sjalusi – men det handler mer om tilstedeværelse av tillit.
Hva skjer hvis kvinnen faller for en annen mann?
Det kan skje i alle forhold, uansett livsstil, og bør snakkes om. Hotwifing handler ikke om å finne en ny partner, men om å utforske noe sammen. Sett egne rammer og grenser som gir trygghet.
Er det bare hun som møter andre?
Ja, slik er et hotwife-forhold. Han har ikke behov for å møte andre seksuelt og tenner mer på at hun lever det ut. Det viktigste er at begge parter får det de ønsker.
Hva kan et par få ut av hotwifing som de ikke fikk før?
Mer nærhet. Mer flørt. Mer begjær. Et rikere samliv. Større tenning. Det kan gi seksuell energi og emosjonell nysgjerrighet.
Del gjerne – fordi seksualitet er altfor viktig til å snakke forsiktig om.
Sist oppdatert:
2. januar 2026
Del din historie med oss: Kontakt oss her.
page69
Når vi trives i egen kropp og kjenner pulsen av et liv som er vårt, smitter det. Både på de vi elsker og verden rundt oss. page69.no er for deg som vil leve ekte, sanselig og nysgjerrig – med åpenhet rundt seksualitet, lyst, helse, kink, kjærlighet og alt som ligger mellom.
© Page69.no 2026. Innholdet kan deles uendret med page69 som kilde, men ikke kommersielt.